Astral Voyager Vol. 1
Det var en av de der kveldene hvor luften kjentes tyngre enn vanlig. Austin i Texas gjør noe med kroppen når temperaturen kryper oppover, og etter flere timer med tunge, fuzzdrevne band var jeg allerede utmattet. Jeg hadde nesten gitt opp å få med meg noe mer, men ble likevel værende. Kal-El skulle spille, og jeg ante ikke hva jeg gikk til.
Noen kaller det for gåsehud. Andre kaller det for en intens fysisk reaksjon på noe vakkert eller overveldende. Jeg kaller det bare «der og da»-øyeblikket. For da Stavanger-gruppa satte i gang, forsvant hele lokalet rundt meg. Lysshowet danset over scenerampene og oppunder taket, og jeg sto der som limt til gulvet. Jeg merket tårene før jeg skjønte hvorfor de kom. Ingen overdrivelse. Ingen alkohol eller annet innblandet. Bare ren musikk.
Etter konserten gikk jeg rett til merch-bordet. Jeg måtte bare få sagt noe til vokalisten, Ståle. Jeg skjønner selv at jeg hørtes ut som en overivrig fan, men det brydde jeg meg lite om. Vi håndhilste, og det endte med en klem. Resten av helgen hang vi mer og mer sammen. De kom faktisk tidlig for å se mitt eget band spille dagen etter. Det var uventet og utrolig fint.
I dag er vi gode venner, så jeg kunne sikkert latt være å skrive om plata deres. Men den fortjener oppmerksomhet. Astral Voyager Vol. 1 er ikke bare god – den er årets viktigste utgivelse i sin sjanger, så sant du spør meg. Og jeg lover at jeg ikke sier det fordi vi er venner.